Nyhetsdetaljer | Sørumsand Rotaryklubb

Hårek Elvenes holdt mandag 26.1 et meget engasjert og bra foredrag om Svalbardtraktaten som i år er 100 år.

Svalbardtraktaten ble undertegnet 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Med denne avtalen ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av Kongeriket Norge. Traktaten gir alle land som slutter seg til den, like rettigheter til næringsvirksomhet og tilgang på øygruppen. Det er i dag har over 40 land som har signert. Opprinnelsen til traktaten kan spores tilbake til økt økonomisk aktivitet på Svalbard tidlig på 1900-tallet, som gjorde det nødvendig å avklare øygruppens status i et internasjonalt rettslig rammeverk.

Før første verdenskrig forsøkte Norge å etablere et internasjonalt fellesstyre gjennom de såkalte Kristiania-konferansene, men dette møtte motstand og lot seg ikke gjennomføre. Etter krigen tok Norge saken opp under fredsforhandlingene i Paris i 1919, og argumenterte for at den beste og mest varige løsningen ville være å legge øygruppen inn under norsk suverenitet. Selv om Norge ikke var direkte involvert i verdenskrigen, led landet store tap, blant annet av handelsflåten, og spilte en viktig rolle med å holde kommunikasjons- og forsyningslinjene åpne til sjøs. Svalbardtraktaten har siden vært grunnlaget for norsk forvaltning på Svalbard, og sikrer øygruppen en unik stilling i internasjonal rett og norsk historie.

Elvenes understreket at Svalbardtraktaten gir Norge Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten knytter seg særlig til tre forhold:

Likebehandling/ikke-diskriminering

Norge har ifølge Svalbardtraktaten en forpliktelse til å sikre like rettigheter for borgere og selskaper fra traktatpartene på områder som er definert i selve traktaten.

Skatt, avgifter mv.

Svalbardtraktaten slår fast at gebyrer og avgifter bare kan ilegges på Svalbard dersom det er behov for dette. Norge har valgt å holde et generelt lavt skatte- og avgiftsnivå på Svalbard og dette har bidratt til utvikling av flere næringer og samfunn på Svalbard.

Utnyttelse i krigsøyemed og andre militære forhold

Artikkel 9 i Svalbardstraktaten er ikke et forbud mot all militær aktivitet, men retter seg kun mot anlegg av flåtebaser eller infrastruktur som kan klassifiseres som befestninger, samt aktiviteter som krigsformål. Også på det militære og forsvarsmessige området har Norge i utgangspunktet full råderett i kraft av suvereniteten. Forbudet mot å nytte Svalbard i krigsøyemed er generelt og gjelder for alle partene, og som suverenitetsinnehaver har Norge en særlig plikt til å sørge for at ingen bryter forbudet. Bestemmelsen er ikke til hinder for at norske marinefartøy, kystvaktskip eller Forsvarets fly kan anløpe Svalbard, men enhver fremmed militær aktivitet uten norsk samtykke på Svalbard er forbudt og vil innebære en grov suverenitetskrenkelse.

Svalbardtraktaten regulerer ikke forskning og traktatparter har hverken rett eller likerett til å utøve forskningsaktivitet på øygruppen. Likevel har norske myndigheter har siden 1960-tallet valgt og aktivt legge til rette for internasjonal polarforskning på Svalbard, bl.a. gjennom utviklingen av Ny-Ålesund som forskningsplattform. Forskningsaktiviteten på Svalbard må skje i tråd med relevant norsk regelverk. Svalbard er interessant for forskere fra hele verden.

Svalbardpolitikken blir jevnlig besluttet i Stortinget gjennom behandlingen av Svalbardmeldingen.